slik jeg så det

Ro,mitt barn,til fugleskjæret,mange måker fant vi der,

de som bringer oss i gave,

drømmen om havet,

Hele dagen vil vi være der hvor alle måker er.

Ro,mitt barn, før dagen ender,¨

dit hvor alle måker flyr;

se,vår lengsels fabelskute

går der ute,

under seil mot fjerne strender

og mot Sinbads eventyr.

Ro,mitt barn. Det tapte riket

skjenker havet oss igjen.

Følg den flyvende hollender!

Hav-legender

toner gjennom måkeskriket.

En Atlantis-fugl er den......

Ro,mitt barn,i blonde dage

under solens lykkehjul......

Måken bringer oss i gave

drøm om havet;

måken - det er bølgeslaget

som har skapt seg om til fugl!

Det kimer en klokke i kvelden et sted.
Et menneske døde i natt.
Det kimer en klokke, - en tone av fred.
Hva var det han elsket?
Hva var det han led?
Hva er det for drøm han har hatt?

Du kjente ham ikke? Kan hende han var
en venn som du skulde ha møtt?
Hans liv var et spørsmål,
en bønn om et svar,
og du kunne lettet den byrde han bar
Men nu er det hele forødt.

Kan hende han stanset en kveld ved din port,
du hørte hans famlende ord -,
En stemme i mørket.
Hva skulle du gjort?
Du kjente ham ikke.
Du jaget ham bort.
Hvem våger å kjenne sin bror?

Natten er til
ikke bare for glemselens ro.
Den er til
for din tro
og din tankes flakkende ild-

Natten her
er ikke bare et stjernevær.
Den er summen av livet og alt som er!

Ikke sov!
Natten er til for den som
våker og ser.
Det er om natten at livet skaper
og allting skjer,
men søvnen er dødens
efteraper.

Morgenens luft er som bølgeskum.
Dagen har varme å gledes ved.
Kvelden har fred.
Men bare natten har verdensrom!

Hva var det som foregikk
på de voksnes fest?

For timer siden var du sendt
inn i søvnen,
forsvarlig innpakket
i dyne, godnattkyss og aftenbønn,
og de trodde du sov.
(barn sover så lett!)
Men du lå med øyne
som morild i mørket;
du lå med ører,
som konkylier;
du lå med en våkenhet, stillere en søvn
og lyttet...

Din fangetid er endt.
Du er selv kommet ned i stuen,
og ingen dikterer deg lenger din leggetid.
Nu klinger din egen stemme i selskapet
("skål, mine venner!")
opp mot et lyttende barneværelse.
Nu vet du hva som skjer
på de voksnes fest.
Nu vet du at havets hemmelige verden
ikke er vunnet, men tapt.

Det var ikke de der nede som levet
i det du hørte fra dypet dengang.
i deg var festen, konkylien og havfruen,
og i deg var kvernen
som maler på havsens bunn!

Ikke som en Cæsar gjorde,
skal du med et sverd bevæbne
deg mot verden, men med ordet:
Amor Fati - elsk din skjebne.

Denne formel skal du fatte
som din sterkeste befrier:
Du har valgt din sti i krattet.
Ikke skjel mot andre stier!

Også smerten er din tjener.
Lammet, sønderknust, elendig
ser du at den gjenforener
deg med det som er nødvendig.

Også fallet, også sviket
hjelper deg som dine venner.
Dine nederlag er rike
gaver, lagt i dine hender.

Engang skal du, tilfredsstillet
av å bli din skjebne verdig,
vite: Dette har jeg villet.
Alt som skjer meg, skjer rettferdig.

Si da, når din levegledes
grønne skog er gjennomvandret:
Intet vil jeg anderledes.
Intet ønsker jeg forandret.

For smerten, den lever på alles munn i lyset, så alle kan se den. Men først på tilværelsens Stillehavsbunn vil sinnet bli dypt nok for gleden.

Ubi onus, ibi sonus: Hvor der er smerte, er der sang.